Mitt liv
Mitt
liv
20.april 1980 , kom jeg til på Bodø Sentralsjukehus
klokken 21.45 på kvelden. Da hadde mamma ligget i ca 3 døgn med
rier, de fant ut underveis at jeg lå feil, så da måtte de ta meg
ut med tang. Det resulterte i ett arr under nesen og ett måneformet
merke oppe i hodet.
Etter det mine foreldre har fortalt meg, så var jeg
en ganske aktiv unge – å det blei vel ikke mindre av det heller
når jeg begynte å krype/gå og kunne komme meg rundt for egen
maskin. Til både glede og frustrasjon trur jeg..hehe
Som lita plukka jeg fort opp ting og ett par av de
tingene skal jeg nevne fortløpende.
Vi hadde ett samboer par over oss blant annet , som
tidt og ofte benyttet anledning til litt lek i halmen,om jeg kan si
det på den måten . Og det resulterte ofte i at mamma og pappa måtte
heve lyden på tv eller radio, men som regel var det nok veldig
nyttesløst – vel jeg hadde vært i barnehagen en dag, da mamma kom
å skulle hente meg i barnehagen, hvor en av de ansatte tok mamma til
side og lurte på hva i all verden de dreiv å lærte datteren sin?
Mamma skjønte ikke helt hva hun ville frem til, men etter en kjapp
forklaring, vil jeg påstå det gikk en heller flau mamma ut derfra.
Det hun hadde fortalt var at jeg hadde spurt en av de ansatte om de
visste hva de i 2.etasjen gjorde? Jeg kunne «stolt» forklare at de
drev å løp over gulvet og ropte «ta meg ta meg» * klasker seg i
panna *
Den andre episoden jeg kan nevne (egentlig 2 i 1
greie) var da pappa skulle tappe i badekaret etter en lang dag på
Jobben, hvorpå jeg også ville bade. Pappa hadde hatt masse badeskum
oppi, jeg fikk noen leker, men etterhvert som tiden gikk forsvant
dette skummet, og jeg oppdaget noe nede i vannet og utbrøt «o
helloduss se pilsn».. no comment needed eller? Haha
Tanta mi fikk samme opplevelsen.. bare litt mer «
tante . Du må sette deg bakover, så tar jeg vaskekluten å gjør
sånn, så sier du ah ah ah»... stakkars folk, og noen sier jeg er
miljøskadd...loool
Barnehagen ja.. det var vel ett kapittel for seg
sjøl, uten noen lengre forklaring, så var det vel i barnehagen jeg
opplevde å bli skikkelig flau for første gang – da en gutt i
barnehagen skulle forklare meg hvordan de voksne gjorde ting, og vi
ble ferska med buksene nede – det sitter enda i hue mitt bildet av
meg sjøl der jeg stod med henda for øra og ville ikke høre hva han
forklarte til barnehagetanta..
Så var det utflukten min til flyplassen da, i bare
strømpebuksa jauda... hehe
Barndommen min var ganske så bekymringsløs kan man
si – med noen episoder som enda sitter i minnet, men ingenting som
jeg vil påstå har satt noen skadelige spor på meg.
Verre var det kanskje da man ble litt større. I
slutten av barnehage tia mi når jeg var rundt 5-6 år gammel, så
bynte vel egentlig det som var mindre koselig. Unger begynte
plutselig å bli mer «utspekulerte» og det hadde nok en tendens til
å ramme de som var svakest, sånn som meg – som egentlig bare var
utrolig medmenneskelig av meg, og var stort sett snill å grei.
Første episoden i barnehagen, var da jeg fikk bli
med på gjemsel – men som endte opp i en ganske skremmende
opplevelse . Jeg hadde funnet det perfekte gjemmested, men det jeg
ikke visste var at de som egentlig sku gjemme seg de og, pluss han
eller hun som skulle telle fulgte etter meg. Da jeg hadde lagt meg
under denne sofaen som jeg gjemt meg under, så ble det plutselig
dyttet masse puter rundt meg, det endte opp med at jeg fikk panikk og
bynte å skrike. De i barnehagen kom jo for å sjekke hva det var,
men de andre bare sa «vi lekte jo bare og trudde hun var med på
det».. Det er vel noe som har gjort at jeg får litt panikk om jeg
ikke finner noe åpenbar utvei hvis jeg er inne ett sted....
Så begynte man på skolen da – der var det jo ikke
noe bedre... Man opplevde å bli fulgt etter av eldre elever,
vinteren var verst – for da var det jo morsomt med snøballer. Og
selv om vi faktisk hadde en stor vegg på siden av skolen, hvor vi
kunne stå å kaste – så ble jeg merkelig nok en blink for disse
snøballene som «oi da, jeg kasta litt skeivt»... Hjemme var ikke
noe fristed, og der ble gjerne snøballene ekstra utstyrt med
småstein.
Ting skjedde gradvis – altfor mange ting som ikke
var av den hyggelige sorten, og sakte men sikkert begynte jeg å gå
dit hen, at jeg måtte prøve å bli akseptert, koste hva det koste
ville. Og det igjen resulterte i at jeg bynte å gå en litt mer
usunn vei. Det bynte med at man skulle vise at man var like tøff som
alle andre, å begynte å stjele. Det bynte med en tyggis her, å en
sjokolade der. Lærte meg teknikken - «se på noe, for så å la den
skli inn under genser ermet, eller jakke ermet.» Så ble det penger,
så ble det tobakk å øl, klær og sminke.. jeg ble aldri tatt –
eller det skjedde vel kanskje 2 av 100000000 ganger, men det stoppa
meg ikke.
Jeg bynte å drikke tidlig, røyke tidlig – kun for
at andre skulle se at jeg faktisk ikke var så kjedelig som det
virka.. men det stoppa aldri mobbinga, den ble bare ikke så ofte –
så lenge man sørga for å gjøre de som mobba meg fornøyd på ett
eller anna vis. Enten ved at man kjøpte røyk til dem, sørga for å
skaffe de alkohol på ett vis (enten at jeg kjøpte for min egne
penger eller stjal).
Så gikk det fra vanlig røyk til å begynne å prøve
seg på Hasj -husker ikke helt eksakt hvor lenge jeg drev på med
det, men det ble endel. Jeg bynte til å med å selge en periode. Men
jeg mener at innen jeg var rundt 18, så hadde jeg gitt meg med det
meste av sånt, så da var det tilbake til røyken og alkoholen.
Det ble mye festing – også der var det mye
mobbing, både skjult og synlig. Men de som såg det gjorde aldri
noe, de ville jo ikke risikere å bli upopulære sjøl.
Dette foregikk såpass lenge og mye, at da jeg ble 19
år gammel, så opplevde noe jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve,
noe som endra livet mitt for alltid..
Jeg husker det enda, jeg var på Bowlingen hjemme i
Bodø, sammen med masse gode venner. Jeg husker egentlig ikke hva som
har starta det, men jeg blei plutselig så utrolig dårlig.. jeg
tenkte både at det kunne være de utallige kaffekoppene, eller
dårlige utluftinga – siden det da enda var lov å røyke inne på
offentlige steder. Men det endte vertfall opp med at jeg ble henta av
ambulansen og frakta til legevakta...
Der ble jeg sittende frem til klokka var sent på
natt, da en lege endelig etter masse tester i hue å ræva, kom å
satt seg ned ved siden av meg, klappa meg på låret og sa «Slapp av
Monica, du har bare hatt ett angstanfall» .... BARE?????!!!!! Det
anfallet der var FAEN I HELVETE ikke bare...
Jeg er nå 37 år, snart på tur inn i mitt 38`ende
år.. Å jeg lover dere – det angstanfallet der i en alder av 19,
var ikke mye BARE.. Jeg har hatt en berg å dalbane uten
sidestykke... Og for å si det enkelt, jeg orker rett å slett ikke
gå inn i detaljer.. Men når du går med dødsangst, redsel for å
bevege deg på åpne plasser, buss redsel, REDSEL generelt – det
gjør noe med en, og det kan bare ikke forklares på noen som helst
måte under noen som helst omstendigheter... Men jeg kan si dere det,
at det har fanden ikke vært lett, å det er ikke lett enda.. Du kan
se for deg en skrekk film – hvor du føler deg overvåket eller
forfulgt, du kjenner hjertet rase avgårde.. og eneste utvei for å å
få litt ro, er å slå av filmen, i mitt tilfelle sove.. Jeg sliter
med overvekt, spiseforstyrrelser og usunne vaner.. jeg HAR slitt med
alkoholen, for det var en måte for meg å flykte litt noen timer..
Det har jeg heldigvis gitt meg med. Jeg har omgitt meg med mennesker
jeg følte trengte hjelp, men egentlig har brukt mitt vennlige sinn
til sin egen vinning – jeg har kuttet mange stier og broer med
mennesker som overhodet ikke har gitt meg annet enn negativitet. Noen
har forlatt meg enten pga de har oppdaga at det ikke lengre nytta å
prøve seg, og noen har desverre forlatt jordens overflate for godt..
noe som har satt dype arr og sår i meg...
Jeg har hatt mine ups and downs, MEN jeg sitter her
for FAEN – det er IKKE noen som har tatt helt knekken på meg enda,
og det blir nok aldri til å skje heller.
Så må jeg jo da spørre meg sjøl til slutt –
hvordan greier da enkelte mennesker å vri om ting slik at jeg høres
ut som en umenneskelig følelsesløs kald idiot?????? Om noen har ett
svar – del det gjerne med meg...
Med dette ønsker jeg å si : IKKE føl medlidenhet –
men lær av dette jeg nå har fortalt dere.. Ta det med dere videre
og tenk dere GODT om, før dere dømmer noen basert på rykter...
Monica
Kommentarer
Legg inn en kommentar